Parkvesen i Mbale

I sommer jobbet jeg i parkvesenet i Kristiansand. Det var en slapp og koselig jobb. Satt for det meste på Kubotaen (stor gresssklipper med 4x4 trekk og mykt deilig sete) i bar overkropp og med musikk på ørene.

Parkvesenet i Mbale virker ikke like stas. Tror egentlig ikke det fins noe organisert parkvesen, men det finnes folk som er rundt og klipper gress. Det vil si de klipper ikke gress, de kutter gress.
En dag jeg var oppe og spilte fotball på en av byens to gressbaner, stod en forholdsvis gammel mann og kutta gresset (!!).

Skal prøve å forklare:
Midt utpå denne enorme elever-banen stod en gammel mann i bar overkropp og kuttet gresset med en lang kniv. For hver gang han svingte kniven kappet han av noen kvadratcentimeter med gress. Er ganske sykt. Denne mannen var leid inn for å kutte hele banen! På de fire timene jeg var der oppe å trente hadde mannen kuttet et område tilsvarende område innenfor 5-meteren. Det var ikke akkurat kaldt den dagen så svetten rant av bare å være ute i sola. Tenk hvor slitasje det må være for høyrearmen å gjøre denne samme kuttebevegelsen en hel dag. Og skal han bli ferdig med denne banen en gang må han sikkert holde på i et par uker. Fytti!

Er noe å ha i bakhodet neste gang æ sitter på pauserommet på KIV og hører på de gamle traverne i parkvesenet klage på manglende ressurser fra kommunen. Er også noe å ha i bakhodet neste gang æ sitter på Kubotaen og slikker sol med musikk på øret.

Ugandere & sykkel

Dette har ugandere bakpå sykkelen sin:

- sammenrullet bølgeblikk (2,5m i bredden)
- et oljefat
- diger kasse med nyoppkuttet oksekjøtt
- en seng
- 15 stk tomme 10 liters dunker
- Lastebildekk
- 6 gresskar
- Opptil 6 klaser kokebananer
- 3 meter bredt sammenrullet vindskjerm lagd av strå/bambus
- En ødelagt sykkel…
- En hel butikk med bøtter, børster, kammer og speil. Grovt regnet ca 1,5 kubikkmeter
- En trillebår
- Sammenrullet madrass med levende høne hengende opp-ned helt bakerst på madrassen
- 5 stk sittebenker à 2,5 meter

Lister

Som elever på Hald Internasjonale Senter er vi elever forpliktet til å drive etterarbeid. Et annet ord for dette etterarbeidet er ’informasjonsarbeid’.

Seriøse som vi er har jeg og Eivind prøvd å ta dette ’informasjonsarbeidet’ svært alvorlig. Informasjon kan også oversettes med fakta. Fakta inkluderer tabeller og statistikker, og for å lage statistikker trenger man lister. Så vi fører lister. Relevansen spiller mindre rolle; en liste er en liste.

Har tenkt å publisere disse listene etter hvert. Dagboka er full av dem og jeg føler det snart er på tide å ekspandere til min kjære blogg.


Her er en smakebit:

Antall strømbrudd første uke i Mbale: IIII
Antall ganger jeg har sett albinonegre: IIIII IIIII IIII (!!!)
Antall myggstikk: I
Største antall steiner funnet i én appelsin (størrelse med en klemmentin): 30 (!!) Rekorden ble satt av Eivind 3. november 2006


…flere lister kommer

Helomvendende dager

Har du noen gang hatt en rar dag? Det har jeg. Dagene her i Mbale kan generelt kategoriseres som rare. Andre ord som passer i kategorien er merkverdige, uforutsigbare og helomvendene. Jeg skal nå ta for meg dette siste ordet, helomvendende, som jeg for øvrig ikke er helt sikker på om er et korrekt grammatisk norsk ord. Men blogg er blogg.

Uansett, tirsdag 14. november var en såkalt helomvendende dag.
De første timene på CRO var ganske kjedelige. Dagen var viet til sosialavdelinga, men arbeidet manglet. Sosialarbeiderne holdt på med sin månedlige rapport og etter et par turen gjennom avdelinga uten respons, gav Thomas til slutt opp og satt seg utenfor sammen med ungene. Har man dautid på CRO har man i prinsippet tre mulige valg; 1. Sitte på kontoret å lese pensum 2. Snike seg over til ’Sharina’s Internet & Matresses’ 3. ’Interact’ med ungene. Tirsdagen ble en blandings. Da klokka slo halv tre var det mye som pekte mot at dagen ikke skulle bli blant de mest givende. …det var før ’nurse Esther’ dukket opp.

Nurse Esther er ei blid og snill dame som alltid klukker og ler. Hun er sykesøster på senterets klinikk og sørger for at alle sår og skader blir grundig plastret og polstret.
Denne dagen skulle hun ut å besøke HIV smittede mødre i Doco og lurte på om jeg ville være med?

…gikk kanskje litt fort det her. Skal prøve å beskrive litt bedre. Tenk på dette; du har en vanlig litt halvkjip dag med 90% dautid. Du sitter ute å pleier de såre hendene som akkurat har gjennomgått 13 ’Anneliane’, 9 ’tabo tabo diss diss’ og 17 ’we wish you a merry christmas’ (alle klappeleker elsket av jentene på CRO). Selv om du er en smule lei tyder både klokka og de optimistiske smilende til jenteflokken på 10 foran deg, at det enda venter mange mange runder med klappeleker før du kan gå hjem å slappe av.
Plutselig dukker det opp en kjempeblid sykesøster. Hun spør om du har lyst å besøke AIDS syke mødre i byens nest største slum. Fytti! Dagen ble plutselig spennende med umåtelig stor S; en helomvenende dag.

Thomas og Esther ’boddet’ bort til Doco slummen. Der fikk vi følge av ei av de lokale lederne. Sammen labbet (labbe er faktisk riktig ord her. Man stresser ikke som den såkalte ’raske gange’ i Norge, man labber) vi rundt i området og besøkte fem forskjellige husstander. Mødrene vi besøkte har alle barn som er under CRO prosjektet. CRO tilbyr de syke mødrene hjelp til rådgivning, oppfølging, og ikke minst gratis medisiner.

Tilstanden til de vi besøkte varierte veldig. Ei hadde oppdaget smitten veldig raskt, fått tidlig behandling og kunne jobbe normalt. Man kunne absolutt ikke se på henne at hun var smittet. Ei annen hadde akkurat fått malaria og lå i senga si da vi kom. Det var ganske sterkt. Denne voksne afrikanske dama hadde tårer i øynene og var tydelig deprimert. Tenk på det; både HIV og malaria. Vondt.
Ei annen igjen hadde lenge ligget på sykehus som følge av AIDS. Legene hadde gitt henne opp og ventet egentlig bare på at hun skulle dø. Likevel kjempet hun seg videre og med hjelp av medisinene som hun fikk via CRO lever hun fortsatt i dag. Hun bor hjemme i hytta si, men er veldig svak. Da hun kom fra sykehuset kunne hun verken stå eller sitte. Nå kan hun begge deler. Dagene tilbringer hun i en stol utenfor huset. Hun fletter duker og ville gjerne at jeg skulle ta med meg en duk til Norge og selge den der=)

Mange ganger er livet rart. Tirsdag 14. november traff jeg for første gang i mitt liv mennesker som er smittet av verdens mest fryktede virus. Det ble en dag som satt spor.

Det gode liv i Mbale

Forrige lørdag ruslet jeg oppover den røde jordveien til Namatala slummen. Målet var slummens storstue ’East Land Video Hall’. Jeg var på vei for å se en engelsk fotball kamp. Skumringen var godt i gang og den røde kveldssola gav et nydelig rødt skinn over den støvete veien. Som vanlig var det tjukt av folk ute, det er det alltid i Mbale. Den svale ettermiddagslufta var kjølende og deilig. Lyden av prat på Luganda, barnelatter, ”Mzungu Bye!” blandet seg med lyden av ringeklokkene fra Bodda-Bodda sykkeltaxiene og gresshoppenes intense eksotiske dur. Da jeg gikk disse 500 meterne fra huset vårt til videohallen slo det meg; livet her er egentlig utrolig godt!

Tror jeg kan si at jeg trives i Mbale. Kan ikke putte fingeren på noe her som er veldig kjipt. Jeg har det bra på CRO, det er et spennende og givende arbeid, Eivind, samboeren min er kjempe, folk i Mbale er hyggelige og jeg føler meg alltid trygg her. I tillegg liker Thomas stort sett alt av mat vi får servert her (…utenom røkt tørr fisk som visstnok kan ligge en uke i varmen på markede uten å ta skade …jadda), transport til byen koster 1,50 kr, en god middag 16 kr og man får sydd en dress her til kun 300 kr.

Jeg har det også godt med Gud for tiden. Selv om folk i Mbale ikke har mer enn en spak modem linje tilknyttet internett, har de i hvert fall full bredbånddekning oppover til himmelen. Selv på CRO som på papiret ikke er en misjonsorganisasjon, men en organisasjon med ’kristne verdier’, begynnes hver dag med en times andaktsstund med bønn, sang, bibellesning og vitnesbyrd. Så får satt av en del tid her hver dag til å chatte litt med Han der oppe. Det er skikkelig godt og er med på å hjelpe meg gjennom hver dag

Så alt i alt har Thomas Gjerstad Wennesland for tiden et veldig godt liv her i mørke, men utrolig GRØNNE, Afrika.

Kids

Barna på senteret er dønn skjønne. Ofte møter vi gjengen på vei til jobb. ”Eiveind! Thomas!” hører vi og over veien stormer en haug unger iført rosa CRO t-skjorter. Som regel blir alle armene okkupert av små mørke hender. De liker forresten veldig godt å stryke på armhårene våre. Tror ikke sånne hår er det mest vanlige her i landet. De syns også det er veldig stas å kjenne på det strie korte håret mitt på hodet. Har en av ungene først fått kjenne på det skriker han og plutselig er hodet mitt blitt samlingspunkt for fjorten svarte hender som stryker over topplokket mitt som om det skulle vært lagd av myk kinesisk silke. Rart, men stas=)

Igår var jeg i slummen å besøkte en av gutta fra CRO. Var inne i en sånn rund jordhytte med stråtak for første gang. Skikkelig spennede! Utenfor hytta hans si var en liten gutt på 2-3 år. Mens jeg satt utforbi inngangen på et geiteskinn og ventet på at Keem skulle tenne oljelampa inne i hyta, kom denne lille krabaten bort til meg og begynte å stryke på leggene mine. Ikke helt vanlig med legger dekket med skog her, så virket som han koste seg. Det som likevel var mest stas var da jeg løftet han opp i lufta og begynte å leke fly. For en utrolig hærlig barnelatter!! Kidden på 3 år vinte og lo. Etterpå dro jeg igang en klassiker som aldri slår feil på aldersgruppen 1-4år; den O'velkjente "BØ - TITTEI" leken. Gutten 'min' var intet unntak; hver gang jeg tittet fram fra hendene mine og sa "tittei" satte han i å skratte, løp bort til moren og holdt hun rundt beine mens han lo og smilte. Måtte selvsagt gjenta suksessen opptil flere ganger - like stas hver gang=)
Var skikkelig stas. Er en utrolig god følelse å kunne glede unger, og mange ganger er det ikke så mye som skal til. Er heldig som har et år her hvor jeg skal få jobbe mye med barn. Selvom jeg mange ganger blir ganske sliten, og noen ganger litt lei (når man har 'klappet' Anneliane 9 ganger på rad med de samme 4 jentene...), er det i lengden et arbeid som gir meg mye mye.

”Hey Rooney, how are you?”

Blir en del fotballkamper på meg her. Ugandere elsker britisk fotball og etter at jeg kjøpte meg United drakt (fake, kostet 32kr) har jeg fått forbløffende mye oppmerksomhet. ”AIG, how are you?” (AIG er hovedsponsoren til Manchester for de som lurte). ”Mzungu, why don’t you support Arsenal?”, ”Hey Rooney, we are brothers!”, ”bla bla bla… Mzungu, blabla… Rooney blabla…”. Har enda ikke lykkes meg å få tak i en Solskjær drakt, men mannen på hjørnet som solgte meg Rooney drakta sier støtt og stadig ”No problem! You come back tomorrow”. Betryggende ord…

Har også begynt å spille litt fotball her. Hver dag kl 17 samles en svær guttegjeng på jorddekket i utkanten av Namatala. Lagene deles inn og spillet er i gang. Det spilles helt fram til kl 19, da er det plutselig mørkt. Mange ser på, mange lyder. Målene er to steiner med passelig mellomrom. Ofte er krangelen stor om ballen gikk i må eller om det var stang ut. Tror ikke jeg skal prøve meg som dommer her …virker vrient. Tvers over banen går hovedveien inn til slummen. Trafikken er derfor stor; kvinner med mange ting på hodet, barn på vei hjem fra skolen, geiter, høner og masse Bodda-Boddaer. Koser meg der! Får sånn sinnsykt ”afrika-følelse” =) Har bestemt meg for å bli med gøtta tre ganger i uka. Foreløpig er formen min i varme Uganda rimelig laber, men har stor tro på at den vil ta seg opp utover i året.

Blogg + Mbale = noe skevt

Skulle jeg ha skrevet på bloggen alt jeg opplever her, alle inntrykkene jeg får, alle sterke opplevelser, ville det ikke blitt mye tid til fotballsparking på jordslettene i Namatala slummen etter jobb.
Ekstremt kort fortalt så hadde vi et orienteringsprogram de første ukene hvor vi så og deltok på alle prosjektene CRO driver. En uke er gått siden den gang og vi er nå i gang med det ”skikkelige” arbeidet. Vi har lagd vår egen timeplan hvor vi har fått lov til å plukke alle godbitene slik at vi nå har forskjellig opplegg hver ukedag. Er veldig fornøyd med den nye arbeidsplanen min.

Mandag er jeg med kidsa i rehabiliteringsklassen. Mye lek, sport og moro.

Tirsdag deltar jeg på såkalt ’streetwalk’ hvor målet er å hanke inn nykommere på gata, ta dem med til CRO og ha en slags rådgivningssamtale med dem.

Onsdag er det studiedag.

Torsdag er jeg rundt og fører fravær på CRO barn på forskjellige skoler. I tillegg har jeg en halv dag på CHRISC kontoret..

Fredagen drar jeg på CRO gården sammen med rehab klassen. På gården blir det litt hakking i jord, mating av kyr, plukking av kaffebønner og seff; skøy og gøy med kidsa.

Lørdag er CHRISC dag. Noen ganger trening, noen ganger kamper. i Afrika tar man det litt som det kommer. Ikke vits i å planlegge for mye, dagen blir aldri slik man har trodd uansett.


Har ikke oppdatert denne bloggen for ofte. Til nå har ikke internett her vært godt nok til å laste opp no særlig bilder, og en blogg uten bilder kan fort bli litt kjipt i lengden.
Likevel, har troa på litt lysere tider framover; ’Sharinas Internet & Mattresses’ på hjørnet over gate har triksa litt med nettet sitt, så nå er egentlig nettet der rimelig kjapt …når det er strøm selvfølgelig.
Uansett, har funnet ut at jeg skal prøve å ikke tenke så mye på blogg og mail og sånn. Har en sinnsyk sjanse til å leve et liv helt på hodet av det jeg er vant til. Målet mitt er å leve ’her og nå’, ’i nuet’, bare for å bruke noen av klisjeene jeg kan. Så ja, skal prøve å blogge, men livet er mange ganger mer enn bare blogg.


I går traff jeg en svenske… skjer ikke hver dag her nede.

Takk for all forbønn! Er utrolig godt å vite at det er folk der hjemme som ber for meg.
Gud er god, det ser man i folkene i Mbale

En heller spesiell frisørtime

På lørdag bestemte æ mæ for å klippe mæ. Håret var blitt altfor langt og det trengtes en liten stuss. Det er varmt her i Afrika og masse hår er bare stress.

Æ gikk til en frisør som æ fant like i nærheten. Hadde aldri klippet meg der før, men frisøren virket hyggelig og grei, så æ bestemte mæ for å slå til. Eneste minuset med denne frisøren var at hun ikke hadde noe speil som æ kunne følge med på underveis. Pytt pytt tenkte Thomas, hun vet sikkert hva hun gjør. Det viste seg å være feil... klipp LITT sa æ - da æ v ar ferdig hadde æ LITT igjen!

Æ forsto tidlig at noe var galt. Det falt usedvanlig mye hår ned fra saksen hennes. Hva var det hun drev med? 'En kristen look' forklarte ho. Døm selv.

Hun sa hun droppet korset, men holdt seg til Luther. Æ skjønte ingen ting, var dama prest eller frisør?

Frisøren min hadde tydligvis en greie for munker. Selv påstod hun at hun hadde gitt mæ en klassisk vri som ville holde seg leenge. I tillegg hadde hun toppa det hele med en liten frekk lugg.
Æ begynte å bli nervøs. Æ foltalte tydelig at det eneste æ ville var å stusse håret på toppen og beholde litt lengde i nakken. 'No problem'

Da hun nesten var ferdig fikk hun endelig tak i et speil. Må innrømme at æ ble ganske sjokka da æ første gang så mæ i speilet. ALT var vekk!! Hodet mitt bestod av hud og skjegg. Kjekt!!
Likevel smilte æ og var fornøyd. Hva annet kunne æ? Dessuten, det var jo ikke såå ille.

Det var da disse siste tankene beveget seg gjennom hodet mitt at jeg plutselig så det; bak hodet, bak skallen, skjulte det seg noe. Nemmen titta, hva er det hær for no? Det var HÅR, masse hår.

'Stuss på toppen, lengde i nakken' gliste frisøren.

'Same same, but different'

Hva kunne æ si...

...hun var jo tross alt ganske søt.