Klatrestativ for de minste

Guttene hever de små nevene sine, det er klart for kamp. Mzunguen mot røkk, én mot tolv (mzungu betyr hvit mann på kiswahili). Skrik, hoiing, knurring og latter, alt blandet sammen i en herlig miks. Beinene mine okkuperes av åtte mørke små hender. Jeg innser at jeg må handle, hvis ikke er slaget tapt. En etter en legger jeg de i bakken, i en haug, en stabel. Gutta hyler av glede og latteren er ustoppelig. Jeg klarer ikke å fange alle, men når ni er lagt oppå hverandre i et virvar av armer og bein slipper jeg taket og lar gutta slippe fri. Jubelen er stor. Dusinet sprer seg utover og omringer meg på ny. Neste runde er i gang.

Hverdagen på Child Restoration Outreach (CRO) består av mye lek og spetakkel. De fleste ansatte på senteret har titler som ”lærer”, ”sosialarbeider”, ”daglig leder” eller ”nasjonal koordinator”. Selv tror jeg tittelen min ligger mer i leia ”klatrestativ”. Mange ganger føler jeg meg som en turistattraksjon i en fornøyelsespark, som en berg- og dal-bane i Liseberg. Ungene står i kø for å bli løftet opp i lufta, snurret på hodet og holdt i beina opp ned. Har jeg først begynt med moroa er det vanskelig å stoppe naturlig. Noen ganger er jeg nødt til å sette rumpa ned og ta meg en pause på kontoret; klatrestativ er et energikrevende yrke. Fordelen er at jeg slipper årskort på treningsstudio, det er god trening å løfte kids.

Hver morgen er det morgensamling på CRO-senteret. Trommer blir hamret på og seksti kids synger med lyse herlige stemmer på eksotiske språk. Det er skikkelig stas å få tale til barna, det gir meg utrolig mye. Et gatebarn trenger å få høre at det ikke er en feiltakelse, at det ikke er mislykket, at det faktisk er noe – noe stort! Det å få lov til å fortelle de om Guds kjærlighet har vært noe av det fineste for meg her nede i Uganda.

Det er ikke lett å være gatebarn i Mbale. Fysisk sett har de elendige kår. Mange spiser rester etter andre, blir slått hjemme, blir banket av politiet og sover på et fortau med betong som hodepute. Tross tøffe fysiske forhold er det likevel de psykiske påkjenningene som setter dypest sår. Opplevelsen av å føle seg uønsket må være av de vondeste følelsene et barn kan kjenne på. Det store flertall av gatebarna i Mbale er uønsket både hjemme og på gata. Man kan kanskje sitte hjemme i sofaen og tenke at slik er verden, vond og brutal. Men dette er ikke voksne mennesker, dette er barn på 5-6 år! Synes det er helt drøyt jeg. Likevel glemmer jeg ofte de forferdelige skjebnene når leken er i gang på CRO. Barneflokken florerer av smil, latter og gledeshyl. Gleden over å få leke stråler som femten soler ut av de nydelige mørke ansiktene deres. Det er et fantastisk syn!

I Mbale blir gatebarna sett ned på av alle og satt helt nederst på lista.
Jeg gleder meg til himmelen - da skal de står først.