Helomvendende dager

Har du noen gang hatt en rar dag? Det har jeg. Dagene her i Mbale kan generelt kategoriseres som rare. Andre ord som passer i kategorien er merkverdige, uforutsigbare og helomvendene. Jeg skal nå ta for meg dette siste ordet, helomvendende, som jeg for øvrig ikke er helt sikker på om er et korrekt grammatisk norsk ord. Men blogg er blogg.

Uansett, tirsdag 14. november var en såkalt helomvendende dag.
De første timene på CRO var ganske kjedelige. Dagen var viet til sosialavdelinga, men arbeidet manglet. Sosialarbeiderne holdt på med sin månedlige rapport og etter et par turen gjennom avdelinga uten respons, gav Thomas til slutt opp og satt seg utenfor sammen med ungene. Har man dautid på CRO har man i prinsippet tre mulige valg; 1. Sitte på kontoret å lese pensum 2. Snike seg over til ’Sharina’s Internet & Matresses’ 3. ’Interact’ med ungene. Tirsdagen ble en blandings. Da klokka slo halv tre var det mye som pekte mot at dagen ikke skulle bli blant de mest givende. …det var før ’nurse Esther’ dukket opp.

Nurse Esther er ei blid og snill dame som alltid klukker og ler. Hun er sykesøster på senterets klinikk og sørger for at alle sår og skader blir grundig plastret og polstret.
Denne dagen skulle hun ut å besøke HIV smittede mødre i Doco og lurte på om jeg ville være med?

…gikk kanskje litt fort det her. Skal prøve å beskrive litt bedre. Tenk på dette; du har en vanlig litt halvkjip dag med 90% dautid. Du sitter ute å pleier de såre hendene som akkurat har gjennomgått 13 ’Anneliane’, 9 ’tabo tabo diss diss’ og 17 ’we wish you a merry christmas’ (alle klappeleker elsket av jentene på CRO). Selv om du er en smule lei tyder både klokka og de optimistiske smilende til jenteflokken på 10 foran deg, at det enda venter mange mange runder med klappeleker før du kan gå hjem å slappe av.
Plutselig dukker det opp en kjempeblid sykesøster. Hun spør om du har lyst å besøke AIDS syke mødre i byens nest største slum. Fytti! Dagen ble plutselig spennende med umåtelig stor S; en helomvenende dag.

Thomas og Esther ’boddet’ bort til Doco slummen. Der fikk vi følge av ei av de lokale lederne. Sammen labbet (labbe er faktisk riktig ord her. Man stresser ikke som den såkalte ’raske gange’ i Norge, man labber) vi rundt i området og besøkte fem forskjellige husstander. Mødrene vi besøkte har alle barn som er under CRO prosjektet. CRO tilbyr de syke mødrene hjelp til rådgivning, oppfølging, og ikke minst gratis medisiner.

Tilstanden til de vi besøkte varierte veldig. Ei hadde oppdaget smitten veldig raskt, fått tidlig behandling og kunne jobbe normalt. Man kunne absolutt ikke se på henne at hun var smittet. Ei annen hadde akkurat fått malaria og lå i senga si da vi kom. Det var ganske sterkt. Denne voksne afrikanske dama hadde tårer i øynene og var tydelig deprimert. Tenk på det; både HIV og malaria. Vondt.
Ei annen igjen hadde lenge ligget på sykehus som følge av AIDS. Legene hadde gitt henne opp og ventet egentlig bare på at hun skulle dø. Likevel kjempet hun seg videre og med hjelp av medisinene som hun fikk via CRO lever hun fortsatt i dag. Hun bor hjemme i hytta si, men er veldig svak. Da hun kom fra sykehuset kunne hun verken stå eller sitte. Nå kan hun begge deler. Dagene tilbringer hun i en stol utenfor huset. Hun fletter duker og ville gjerne at jeg skulle ta med meg en duk til Norge og selge den der=)

Mange ganger er livet rart. Tirsdag 14. november traff jeg for første gang i mitt liv mennesker som er smittet av verdens mest fryktede virus. Det ble en dag som satt spor.