"Tenk at nå er dagen der som jeg har lengtet etter..."

Ugandathomas.blogspot.com starter i dag en helt ny serie, en serie hvor jeg inviterer DEG til å sende inn bidrag.

Første gjesteskribent til serien er Kari-Anne, min kjære medstudent på Hald.
Her er innlegget hun sendte meg:

Endelig var dagen der. Dagen jeg hadde gledet meg til helt siden jeg landet i Afrika i midten av oktober. Det var infield og det var klart for min livs opplevelse; endelig skulle jeg få hoppe i strikk!

Strikkhopp har lenge vært en av min største drømmer, men det har så langt vært en fjern utopi. Jeg hadde nesten begynt å miste motet da jeg fikk høre at sunnmørs-Per hadde booket strikkhopp i infield uka. Blodet bruste i årene mine og adrenalinet pumpet med rekordtrykk ut i kroppen min. endelig, ENDELIG!

Skjønner meg ikke helt på de andre Hald studentene, de virket redde og forskremte. Noen sa åpenlyst at de fryktet hoppet, andre viste det helt klart med kroppsspråket.

Selv var jeg et eneste stort glis! Dagen over alle dager var endelig her. Grip dagen! You bet!

Vel framme på hoppeplassen kavet jeg meg fram i køen. Jeg ville hoppe først, kunne ikke la andre hoppe før meg. Var faktisk så keen på å hoppe først at jeg sa at ”hvis ikke jeg får hoppe først så hopper jeg ikke” (denne setningen er faktisk sann).
Likevel ble det Finni som tok førstehoppet. Måtte stå leeenge i kø. Det kriblet i beinene mine; når var det min tur?

Ingrid var ikke så gira på å hoppe. Etter å ha jobbet lenge for å overtale henne til å bli med, tilbød jeg meg å hoppe sammen med henne.


På hoppkanten måtte jeg virkelig jobbe for å motivere Ingrid til hoppet. Det var tydelig at hun var redd. Selv stod jeg med 100% gledesfryd og motivasjonen kunne ikke ha vært bedre. Jeg greide nesten ikke å vente på den trege australieren som for død og liv skulle telle ned. De tre sekundene det tok å telle ned føltes som en evighet.

Endelig var jeg her, endelig skulle jeg få hoppe.

KICK!

Det skal sies at jeg, Thomas, var MEKTIG imponert av Kari-Anne og Ingrid da de hoppet! Ikke bare trosset de frykten og hoppet, de var også første par som hoppet tandem og de gjorde det på første hoppet(!!). Husker jeg tenkte ”tøffe jenter”. Da jeg selv skulle tendemere med Torgeir var jeg dødla redd (se post litt under).. Tror aldri jeg hadde hoppet i tandem hadde det ikke vært for noen råtøffe jenter som virkelig utfordret manndommen til de to Lyngengründerne.

Så Kari-Anne: RESPECT!